Oppgave om somatikk, som gir ett bedre syn på

Oppgave 1a

En
sykepleier har det ansvaret å sikre at en pasient får sine grunnleggende behov
dekt på en forsvarlig og ordentlig måte. Dette har sykepleieren kunnskap til
ifra utdanning og praksis, og skal ha fått inn relevante og forsvarlige
holdninger, og ferdigheter, til å fullføre dette ansvaret.
Det vil da mene helt basale ting som personlig hygiene, eliminasjon,
aktivitet/hvile, velvære/trivsel, ernæring, komplikasjoner ved immobilitet og
mer(https://ndla.no/nb/node/9770?fag=52).
Florence Nightengale, som ofte blir nevnt som den første moderne sykepleieren,
nevnte at eneste måten å utøve ordentlig sykepleie er at kunnskap, utdanning,
moraler og individuell respekt var tilstede. (KILDE)

We Will Write a Custom Essay Specifically
For You For Only $13.90/page!


order now

I tverrfaglig
og tverretatlig samarbeid er det mange forskjellige aktører som skal arbeide
sammen for å sikre pasienten best mulig pleie, og sikre at igjennom ordentlig
samarbeid oppnår helsepersonellet ett «merviten», som
Skårderud, Haugsgjerd og Stänicke(2015) nevner.
Sykepleieren har mye å hente ifra sin utdanning, da helst kunnskap om somatikk,
som gir ett bedre syn på samspillet mellom fysisk og psykisk helse. Sykepleieren
kan da være noen som kan hjelpe brukere å skille angst fra fysiske plager. Det
er med på å skape trygghet for brukeren, når de vet de har noen å snakke med
hvis de har medisinske spørsmål hvis brukeren er utrygg med å snakke med legen
av uansett grunn. Ønsker pasienten for eksempel ikke å dra innom legen for en
intramuskulær injeksjon, som for eksempel det antipsykotiske middelet Trilafon,
så kan brukeren få hjelp ifra en sykepleier i hjemmet. En sykepleier har også
bak seg en utdanning som sikrer en god basiskunnskap om medisiner,
bivirkninger, dosering administrering. Det kan være til nytte for både brukeren
og samarbeidspartnere å kunne gå til en sykepleier for medisinrelaterte
spørsmål, for eksempel til å beregne dose av eventuelle medisiner når det har
gått så og så lang tid siden annen medisin ble gitt.
En sykepleier kan man nesten tenke om som en type leder inne på avdelingen,
grunnet ansvaret den har og hvor mye sykepleieren har influens med. Fingrene
til en sykepleier er overalt, fra det helt basale, til det mest alvorlige, fra
å lage smørbrød til å redde liv.

Individuell plan

I psykisk
helsevernloven §4-1 er det gitt opp en bestemmelse om at pasienter har rett til
individuell plan(side 259, psykiatri)

https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2011-12-16-1256/KAPITTEL_5#%C2%A719

Når en
lager en individuell plan så er hensikten å tilby pasienten best mulig hjelp
ved å tilpasse planen til den enkeltes behov og situasjon. I tillegg skal det
tas hensyn til eventuelle forutsetninger som pasientens opprinnelse,
språkvansker eller kulturelle forskjeller.
Ifølge Lovdata.no skal en individuell plan inneholde følgende:

«a) en oversikt over pasientens og
brukerens mål, ressurser og behov for tjenester
b) en oversikt over hvem som deltar i arbeidet med planen
c) en angivelse av hvem som er koordinator
d) en oversikt over hva pasient og bruker, tjeneste- og bidragsyterne og
eventuelt pårørende vil bidra med i planarbeidet
e) en oversikt over hvilke tiltak som er aktuelle og omfanget av dem, og hvem
som skal ha ansvaret for disse
f) en beskrivelse av hvordan tiltakene skal gjennomføres
g) en angivelse av planperioden og tidspunkt for eventuelle justeringer og
revisjoner av planen
h) pasientens og brukerens samtykke til at planen utarbeides og eventuelt
samtykke til at deltakere i planleggingen gis tilgang til taushetsbelagte
opplysninger
i) en oversikt over nødvendig eller ønskelig samarbeid med andre tjenesteytere,
institusjoner og etater.»

Ved å
lage ordentlige individuelle plan kan sykepleieren i samarbeid med andre profesjonelle
sikre samordnet arbeid for å møte ett felles mål. Det kan være nyttig å danne
grupper med de forskjellige aktørene, i arbeidsgrupper. For å så sikre ett best
mulig resultat ifra samarbeidsmøter er det anbefalt å følge ett prinsipp om at
det skal være så få i gruppen som mulig, men så mange som er nødvendig. Hvem
som blir medlemmer i denne arbeidsgruppen er avhengig av hver enkel situasjon, ut
ifra de ressursene som er nødvendige for brukeren.
Etter at pasienten har gitt sitt samtykke og er åpen for individuelt plan, må
det avklares nettopp hvilke ressurser som blir nødvendige, hvilke behov må være
dekt og hva brukerens ønske og mål er. Det kan enkelt oppsummeres i spørsmålet:
«Hva er viktig for deg?» (helsedirektoratet
https://helsedirektoratet.no/retningslinjer/rehabilitering-habilitering-individuell-plan-og-koordinator/seksjon?Tittel=innhold-i-individuell-plan-8184)
Dette hindrer misforståelser, og hjelper oss som pleiere å innse akkurat hva
pleieren trenger av hjelp, og hvordan vi kan hjelpe pasienten å oppnå det
målet. Målet må da være oppnåelig for brukeren, og kan det da være til nytte å
begynne med enklere delmål. Igjennom denne ordningen kan vi sikre at pasienten
får den støtten og hjelpen den trenger raskt og effektivt, uten unødvendig
sløsing med ressurser eller at pasienten føler seg ikke sett på, eller kastet
mellom «etater», altså mellom aktører i samarbeidsplanen. (helsedirektoratet https://helsedirektoratet.no/retningslinjer/rehabilitering-habilitering-individuell-plan-og-koordinator/seksjon?Tittel=innhold-i-individuell-plan-8184)

For Lise kommer
det for eksempel til å være nødvendig med sykepleier/vernepleier, og/eller psykiatrisk
sykepleier, psykolog og psykiater/leger, til hjelp til organisering, bevaring
av egne grunnleggende behov og eventuell medisinsk behandling.  Hun har ifølge casen tilgang til lege og psykiatrisk
sykepleier hver måned, men har ikke møtt opp til avtalt tid.  
Lise har sannsynligvis den diagnosen «bipolar lidelse», som vil ramme Lise slik
at til enkelte tider kan hun blir lite eller meget oppstemt, eller nedstemt til
svingende tider. Vi har da funnet Lise i hennes depressive fase. Som casen
nevner har hun ikke tatt vare på egen hygiene, og har ikke gått mye ut av
leiligheten. Det er ikke uvanlig at en bipolar person i en depressiv fase føler
seg tiltaksløs og sliten, uten ork. Dette kan dog gjøre ting litt vanskeligere
å få hjelp, da avtaler må holdes.

For å
sikre at den individuelle planen blir mest mulig effektiv er det viktig å ikke
glemme at pasienten er en ressurs, og kan være den største vi har. De
ressursene vi da snakker om er ikke begrenset til pasientens egne ressurser, heller
inkluderer det de ressurser som kan fås ifra pasientens venner, familie eller miljø.
Hvor vidt pasienten har av ressurser, og pasientens evne til å bruke de
ressursene, er dermed viktig å ha med seg i vurderingen for hjelp. Hvis pasienten
ikke har de nødvendige ressursene til å oppnå sitt mål, er det ofte noe vi kan
hjelpe til med å oppnå, det samme gjelder om pasienten ikke vet hvordan den skal
bruke ressursene pasienten har til å oppnå målet.
Hvis den individuelle planen er laget på en riktig måte skal den kunne gi ett
godt blikk over pasientens mål, hvordan det skal oppnås, hvem som skal være
involvert, og hvilke ressurser det er som blir nødvendige. Planen skal endres hvis
det er nødvendig, hvis ny informasjon kommer opp, koordinator blir byttet ut
etc. Dette for å sikre pasienten, at pasienten skal skjermes for unødvendig
brudd i kontinuitet(helsedirektoratet https://helsedirektoratet.no/retningslinjer/rehabilitering-habilitering-individuell-plan-og-koordinator/seksjon?Tittel=innhold-i-individuell-plan-8184).

 

 

2.a

Sykepleietiltak,
som brukes sammenhengende med sykepleiehandlinger, sykepleiemetoder, sykepleieaktiviteter
og mer, er en del av prosessen der vi som sykepleiere fastslår
sykepleierdiagnoser, og lager oss mål ut ifra disse for å sikre pasientens
velvære.
Sykepleiediagnosen er da en del av sykepleieprosessen, og er en sammenfatning
av pasientens behov for hjelp. Det som skiller sykepleiediagnoser fra
medisinske diagnoser er det at sykepleiediagnoser fokuserer på sykepleie, ikke medikamentell
behandling. Fokuset kan da være på for eksempel miljøterapi, smertelindring etc.
versus det som legen rekvirerer, som administrasjon av medikamenter.
Sykepleiediagnosen er integrert med brukermedvirkning til størst mulig grad.
Sykepleietiltakene er da gjennomført når en sykepleier har satt en konkret
diagnose, og skal begynne å handle konkret ut ifra dem.

Her er de
tiltakene jeg syns ville vært mest viktige å ha i fokus for pasienten:

Søvn:
Lise er i en manisk eller hypoman fase i dette tidspunktet i casen. Det vil si
at Lise har mer energi enn hun vet hva hun skal gjøre med. Pasienter med en
manisk-depressiv lidelse har den problematikken at dem har for mye energi, og
får ikke sovet. Ofte fulgt av en periode med depresjon, i en svingende syklus.
Casen nevner at Lise har ikke brukt nettene til å sove, men heller foretrukket
å bruke energien hun får fra sin maniske tilstand til å drive med prosjekter,
som å skrive en roman.
Mål: Oppnå en vanlig døgnrytme

Hygiene/stell
Når Lise ankommer avdelingen er hu ifølge casen ikke ordentlig kledd, og har
ikke stelt seg. Det er rimelig å anta at Lise har da ikke vasket seg i forkant
av innleggelsen heller. Det vil da ikke være så vanskelig å tenke at Lise kan
ha nytte av påminnelser til dusjing og vask.
Mål: At Lise dusjer regelmessig, kan få en fast dusjedag i uken til å forholde
seg til.
         At Lise skal få stelt seg når det
er aktuelt at hun steller seg.

Rus, alkohol
Lise går ikke på Litium der hun er i casen nå, og dermed er det ikke aktuelt å
snakke om interaksjon mellom litium og alkohol her. Men det er påvist at
individer med manisk-depressiv lidelse har en forhøyet risiko for å utvikle
alkoholisme og/eller annen rusavhengighet dog den konkrete årsaken er ikke kjent (Sonne, C, S., Brady, K, T. 2012).  Det vil dermed være til Lise sitt beste at hun
får hjelp til å avslutte eller iallfall begrense inntak av alkohol. Dette er da
særlig viktig hvis Lise skal begynne med litiumbehandling igjen dersom alkohol
og litium sin virkning kan forsterkes hvis dem er brukt på samme tid (Perrone, J, MD. Chatterjee, P, MD. 2016) Det blir da
enklere for en pasient som går på litium å falle innenfor toksisk litiumverdi i
blodet (Hummelvoll, side 238).
Mål: Eliminere eller begrense Lise sitt inntak av alkohol.

Mat og drikke:
Lise kommer til å ha behov for rutiner, som kan være enkelt å få til via
fastslåtte mattider. I tillegg er det ikke ett ukjent fenomen at pasienter i en
manisk fase unngår å spise fordi dem ikke syns dem har tid nok til det, og
fokuserer heller på sine prosjekter.
Det kan da være til nytte for Lise å ha faste tider hvor hun skal sette seg og
spise. Dette kan være til hjelp for hennes døgnrytme i tillegg, da rutinen kan
fastslås.
Mål: At Lise skal spise måltider til relativt faste tider, til frokost, middag
og kveldsmat.  

Pårørende:
Lise er mor til to barn på 10 og 14 år, som nevnt i casen. I tillegg har hun en
ektemann som er urolig og bekymret for konen sin. Det er usikkert til hvilken
grad Lise vil tenke selv det er nødvendig å ha kontakt med dem mens hun er
innlagt, men det er ikke usannsynlig. Muligheten for at hun ikke vil ha særlig
kontakt er dog til stede, for eksempel hvis hun ikke ønsker at dem skal se
henne slik hun er nå.
Mål: Sikre så god kontakt mellom pasient og pårørende som pasient selv ønsker.

Oppsummering
Lise har mye som hun vil trenge hjelp med, og blir det viktigst for oss å tenke
på hennes døgnrytme, hygieniske tilstand, mat- og væskeinntak, rusmisbruk(alkohol)
og kontakt med pårørende.
Listen er ikke lagd i noen spesiell rekkefølge. Ved å innføre rutine inn i
livet til Lise med hjelp av leggetider og faste tider til mat kan vi hjelpe
Lise å takle hverdagen sin bedre, og minske hennes nattlige aktiviteter.

 

Etiske problemstillinger
Vi som sykepleiere
har mye makt i vårt arbeid, som skal brukes forsvarlig og effektiv for
pasientens beste, men denne makten er noe som kan enkelt misbrukes, enten det
er med eller uten vilje. Det er derfor viktig at sykepleieren må kunne tenke
etisk forsvarlig, og at sykepleieren er etisk dyktig. Hummelvoll(2012) nevner
at når etisk dyktighet er til stede så skal sykepleieren ha den evnen til å:

1. Kunne identifisere etiske problemer og dilemmaer
2. Se sammenhengene mellom sine egne og andre sine verdier i enhver situasjon.
3. Være i stand til å gjennomføre ett etisk resonnement ut ifra de to førnevnte
punktene
4. Handle effektivt i situasjonen når det er riktig at handling skal tas. Sykepleieren
skal da ha den evnen til å vurdere når situasjonen er moden nok til at handling
blir aktuell.

Dette
fordi at i vårt arbeid er det enkelt å havne bort i situasjoner hvor det fins
ikke noen gode alternativer, eller situasjoner hvor enhver handling vil
resultere i en god og en dårlig effekt. Disse etiske dilemmaene tvinger oss til
å velge mellom to eller flere handlingsalternativer som ikke virker optimale
for pasienten, og eventuelt helsepersonellet.
Når disse situasjonene oppstår virker det ofte som de prinsippene og verdiene
man vanligvis ville brukt på en nyttig måte, er unyttige eller utilfredsstillende,
eller at prinsipper virker som de går imot hverandres hensikt.
I møtet med Lise har vi allerede opplevd at hun ikke ønsker å motta hjelp fra
oss. Hun har snakket høylytt og tydelig om saken, men har gått med på en
frivillig innleggelse etter samtale med fastlege og ektemann.
Inne på avdelingen er det fort gjort å overskride grenser til pasienten, og
utøve arbeid som vi mener er viktig å utføre men pasienten ikke ser hensikten
i. Vi som sykepleiere skal til enhver tid sikre pasientens velvære, og
opprettholde dems grunnleggende behov. Men på samme tid skal pasientens
autonomi aldri krenkes om det ikke er nødvendig.
Lise har ett alkoholproblem, som vi ser ut ifra casen. Ektemann har sagt ifra
til oss at hun drikker mye, og dette er som nevnt ovenfor ett problem for
pasienter med bipolar lidelse, grunnet økt fare for avhengighet og eventuell
interaksjon med litiumbehandling. Det er ikke til pasientens beste å fortsette
med alkoholen, men vi kan ikke nekte pasienten den rettigheten heller. Hvis
litiumbehandling blir aktuell kan blandingen bli livsfarlig. Da ville vi stått
ovenfor den situasjonen at Lise skal ikke få drikke mens hun står på litium,
grunnet faren.

Selv har
jeg vært bort i ett etisk dilemma i psykiatriske praksisperioden, men det
omhandlet en pasient med demens, uten særlig korttidshukommelse. Vedkommende
hadde sterkt ønske om å reise ut fra lukket avdeling, tross for tvangsvedtak
som vi kunne utøve i nød for å fysisk holde han inne.
Vedkommende var som regel tilfreds med forklaringer, men ble ofte fortalt enten
løgner eller at vi brukte validering for det han sa. Det sto da som regel
mellom det å lyve direkte til pasienten, og si at han skulle bare være her litt
til, eller å validere ting som at han var her til en konferanse før han skulle
så møte datteren. Alternativet var å realitetsorientere, som innebærte å nevne
at kona kastet han ut, dattera døde og at han var tvangsinnlagt på en
institusjon.
I de tilfellene var det bare å velge det som var, til enhver tid, mest skånsomt
for pasienten. Som regel ble han validert, for det ga han ett smil i hverdagen,
der han ikke trengte å vite hva som hadde skjedd før han kom dit, og hvorfor
han kom.

 

Oppgave
2b

Jeg brukte
databasen til UpToDate for artikkelsøket, da jeg mener den er relevant og
sikker for artikkelsøk. Jeg har da fått tilgang til den igjennom skolen, og
Helsebiblioteket.
Søket var relativt enkelt, da jeg manglet forskning på både litiumforgiftning
og forskning affektive lidelser, nemlig bipolar lidelse.
Artikkelsøkene var som følgende: «Lithium poisoning», og «personality
disorders, overview».
Artiklene jeg fant inneholdt den informasjonen jeg var ute etter og syntes var
relevant.
Artikkelen om litiumforgiftning inneholdt informasjon om interaksjoner og
forgiftning, mens «personality disorders» inneholdt relevant kunnskap om bipolar
lidelse.
 

Oppgave
2c

Dette
blir den andre gangen (som casen nevner iallfall), som Lise har vært på Litium.
Grunnen for hennes autoseponering var fordi hun ga uttrykk for at hun ikke
trenge dem lenger. Jeg ville derfor informert om at selv om pasienten selv ikke
mener hun trenger det fordi hun føler seg bra, kan hennes situasjon enkelt gå utover
andre, noe som hun i sin ukritiske tilstand ikke ville innsett.
I tillegg ville jeg minnet henne på at Litium og alkohol går ikke sammen, da
konsekvensene kan blir meget skadelige og til og med få fatale følger.

For å
sikre at mengden Litium i blodet til Lise ikke går overfor sikker grense, så må
Lise informeres om å drikke nok vann, og at regelmessige prøver vil behøves. I
den første perioden vil prøvene tas ukentlig, men etter hvert vil det gå lenger
tid mellom prøver når Lise er stabil.

 

 

 

Hummelvoll

Psykiatrboken

Grunnleggende
Sykepleie 2

*lithium
poisoning, uptodate

https://www.uptodate.com/contents/lithium-poisoning?search=lithium%20alcohol&source=search_result&selectedTitle=3~150&usage_type=default&display_rank=3#H5

 

*Overview of personality disorders, uptodate

https://www.uptodate.com/contents/overview-of-personality-disorders?search=Overview%20of%20personality%20disorders&source=search_result&selectedTitle=1~150&usage_type=default&display_rank=1

 

*https://pubs.niaaa.nih.gov/publications/arh26-2/103-108.htm